onsdag 17. januar 2018

Mørkets fyrste

De som prøver å bekjempe Gud ved meg er svært simple. De opptrer i det skjulte, er falske, urederlige, og nytter ufine midler. De demonstrerer en usselhet som er en skam for Norge.

« ... For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. 20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. 21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

Johannes' evangelium 3:16ff

.·: :·.

lørdag 13. januar 2018

Psykologers tittel

Der er rundt regnet 7000 autoriserte psykologer i Norge. Og der er forskjell på folk. I dette tallet er ikke medregnet psykiatere. Der er 1825 psykiatere. De er det også forskjell på. De er ulikt skolerte, hva gjelder teori, og de praktiserer ulike metoder innenfor samme teoretiske retning om de ikke er tro. Man skal ha et rimelig statistisk utvalg for å få grep på hva en spesialist mener.

Mitt anliggende i denne bloggposten er embetsstudiet. Psykologistudiet ble embetsstudium ved Lov av 29. juni 1956. Og man kan mene at det var en feil av Kongen som da ble gjort. Men man kan også mene at lovvedtaket ble gjort mens der ennå var få skoler i psykologien, og før private praksiser, og før bruk av psykologer i forvaltning, skole, bedrifter og forskning. Man kan mene at Kongen mente personlig ivaretagelse var et anliggende for Staten, og at Kongen ville påse at utdanningen var forsvarlig. Hva man etter mitt skjønn bør bli enige om, er at denne tittelen, altså embetsstudium, i dag bør bortfalle.

.·: :·.

torsdag 11. januar 2018

Praksis i Psykiatrien

Praksis i Psykiatrien nå er at faglig ansvarlig søker Kontrollkommisjonen om å få behandle pasienten som vedkommende ønsker. Og institusjoner og avdelinger får rutiner godkjente av Kontrollkommisjonen i det reglementene nedfelles. Tenk dere hva det betyr med hensyn til den faglig ansvarliges holdning. Og tenk dere hvor avviklet Kontrollkommisjonen blir som kontrollorgan.

En embetsmann, enn si en tjenestemann i Staten, skal ikke søke kontrollorganet om å få behandle noen som vedkommende vil. Vedkommende skal orientere kontrollorganet om det vedtak vedkommende gjør.

.·: :·.

onsdag 10. januar 2018

Dårskap

Det er noe som ikke stemmer når den seksuelle lavalder er 16 år, mens barn i 13-14 årsalderen oppmuntres til å bruke, og bruker, prevensjon. En kan lure på hva myndighetene ønsker å oppnå med skuespillet. Myndigheten, Kongen, er altså ikke lovgiver alene, men setter standard ved praksis. Og i dette tilfelle står ikke Kongen for hva Kongen hevder er riktig. Er det bra? Jeg har hørt enkelte sagt «gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør». Er det bra? Jeg vil mene det slett ikke er bra! Jeg vil mene det å dåre er en forferdelig uting.

.·: :·.

mandag 8. januar 2018

Dette er helt sikkert

Mishandlingen av meg er lovstridig. De som er ansvarlige for den skal stilles for Retten.

.·: :·.

Dyret er teit

Håpet er for Dyret bare
det på egen hånd å klare.
Derfor vil det troen hindre.
Dyret mener tro gjør mindre.

.·: :·.

fredag 5. januar 2018

Helt siden 1814

Skillet mellom de som har tro på seg selv og de som er opptatte av hva andre mener har plaget Norge siden Riksforsamlingen i 1814. Dr. Yngvar Nielsen skriver i sitt verk «Norge i 1814», utgitt i 1904, tydelig om det. Christian Frederik, Prinseregenten, ville ha Norge selvstendig, og i så måte mente han at man enten var med ham eller mot ham. Nielsen skriver, imidlertid, at skillet mellom de partier som oppsto under Riksforsamlingen, og som der forpestet arbeidet, ikke gikk der.

«Prinseregenten vilde, at det Forhold, hvori Medlemmerne stod til hans Politik, skulde bestemme deres Ret til at bære Nordmansnavnet og til at kaldes Fædrelandets sande Venner. I stor Utstrækning lykkedes det ham ogsaa at bibringe Folket den samme Tro. Men denne Tro var aldeles ikke rigtig. I Virkeligheden var Skillet mellom Partierne ikke at søge der.

Heller ikke var det Hensynet til Rigets tilkommende Forfatning og ulige Meninger om dennes bedste Form, der i Virkeligheden bestemte Partidannelsen paa Eidsvold. Prinseregenten vilde jo have Forfatningsarbeidet stillet op som den væsentligste Opgave for Repræsentanterne. Men Partierne kom op, forinden der endnu var taget ordentlig fat paa dette Arbeide. Saaledes var partiutformingen uafhængig deraf.

Partidelet på Eidsvold var ikke bestemt efter indre Hensyn. Saadanne kan naturligvis i den senere Del af Samværet for en mindre Del have grebet med ind. Men det, som skabte Partierne, og som kastede sine mørke Skygger over Livet paa Eidsvold, var noget helt andet. Det var netop det, som Prinsen helt vilde have holdt udenfor Forhandlingerne, der fremkaldte det dybe, skarpe Skille; – det var Spørgsmaalet om Rigets Forhold til de fremmede Magter, hvilket igjen var bragt i den nærmeste Tilknytning til det andet Spørsmaal om Rigsforsamlingens Adgang til at udøve den Suverænetet, der nu rettelig skulde tilkomme Folket.»

(Avskrift fra side 164 i «Norge i 1814»)

.·: :·.